Andreas sin blogg

Noen har kansje merket at bloggen min døde for litt siden, jeg merket det i alle fall. Jeg fikk ingen kontakt med noen deler av den. Firmaet som siden bodde hos, svarte hverken på telefon eller på e-post. Da er backup en fin ting å ha.

De siste dagene har jeg jobbet med å få opp siden igjen, ved hjelp av gode backup rutiner har dette heldigvis vært en grei prosess, dog mitt gamle domenenavn andreaslindrupsen.net er enda litt usikkert hva skjer med. Men jeg kommer til å jakte på det en stund. Ingen andre enn meg bør ha det :-)

I dag kjøpte jeg meg Nintendos nye spillmaskin, nintendo wii et glimmrende kjøp må jeg si!

Alt med den er kult kontrolleren som registrerer når en beveger på hånda, er mye bedre enn jeg hadde trodd :-) Et fantastisk kjøp rett å slett :-)

Ja jeg liker Smallville serien om supermann som tennåring, ikke så mye fordi jeg ser opp til mannen i blå tettsittende dress og underbuksa utenpå, men fordi den tar for seg det å være annerledes på en glimmrende måte.

I motsetning til både filmer og TV-serier om Supermann som jeg har sett tar nemmelig ikke smallville egentlig opp supermans eventyr, selv om det naturlignok er flere tilfeller i også denne TV-serien hvor Clark Kent bruker sine krefter for å hjelpe folk rundt seg. I Smallville tar også opp en tennårings problemer ved å være annerledes.

Nå er ikke min annerledeshet noe særlig lik Clark Kents, jeg har ingen superkrefter, ei heller noen trang til å redde verden hver eneste dag. Men ja jeg er annerledes, jeg er synshemmet og det er annerledes, både i Irland og i Norge som de fleste andre steder.

Grunnen til at jeg synes Smallville er en god serie er nettopp det at de klarer å framstille Clark Kents annerledeshet på en slik måte at i alle fall jeg kjenner meg igjen, i flere aspekter, selv om annerledesheten er totalt ja akkurat annerledes.

Et eksempel er alle de gangene Klark ønsker å være “normal”, alle de gangene han sier “I give evrything to be normal”, hvor mange ganger har jeg ikke tenkt det samme gjennom oppveksten min, ja så lenge jeg kan huske. Ønsket om å ikke se dårlig, ønsket om å være som “de andre”. Ønsket om å ikke bli sett på som annerledes og mobbet for det av andre. Ja jeg har mang en gang ønsket å være normal.

Ellers har Klark virkelig forstelsesfulle foreldre, han har vel det jeg må kalle drømmeforeldre for alle barn som “er annerledes” reint innuativt forstår de hva han går igjennom, på en så god måte at jeg finner det urealistisk. Selv om jeg nok ikke ville klart å takle det om mine foreldre var like forstelsesfulle når jeg var tennåring. Ja de er ganske enkelt unaturlig forståelsesfulle.

Uansett mantraet er hele tiden er anerledesheten er unik, men ikke det som gjør han unik.

Så i episode 12 sesong en ‘Leech’skjer det som Klark drømmer om og jeg ofte drømte om han blir normal, i serien skjer det ved at han holder en annen i hånden med en bit meteorstein/kryptonitt inni hendene sammtidig som lynet slår ned i Klark, og den andre gutten får da hans krefter.

På mange måter nyter Klark denne friheten det er å endelig være normal, men sammtidig føler han at det er et herk og være uten… og han tar seg flere ganger i å ønske kreftene sine tilbake. Selv har jeg tenkt i samme baner flere ganger. Hva ville jeg gjort om jeg en dag fikk tilbud om en oprasjon som ville gitt meg normalt syn, gjort meg til en “se-bra”? Ville jeg tatt i mot oprasjonen?

Det er et vanskelig spørsmål, synshemningen har med tid å stunder blitt en viktig del av meg, en del av min identitet den ett med den personen jeg kjenner som meg selv. Vil jeg endre på noe som er så viktig i livet mitt? Og som jeg i dag lever med uten å tenke noe særlig på?

Svaret hadde nok blitt nei, jeg ville fortsette livet mit som den jeg er i dag, jeg ville ikke forandret det. Men det er lett nok å si i dag når den objektive virkeligheten sier at det er umulig å gi meg “normalt syn”. Men den dagen den objektive virkeligheten er endret og jeg får muligheten så vil det nok bli et vanskelig valg, et valg som vil få konsekvenser for resten av mitt liv uansett hva jeg velger…

Noe som er litt frustrerende er folk som klager på at andre folk er treige, når de selv er treigere, eller klager på at andre ikke gjør ting når de selv ikke gjør det de har lovet de folkene de klager på å gjøre.

Nå Skal jeg ikke si at jeg selv ikke synder på dette, men jeg prøver så godt jeg kan, og i alle fall prøver jeg å være ærlig når det er noe jeg ikke har gjort og jeg veit at jeg burde ha gjort. Det er værre med folk som ikke gjør det de skal og hele tiden kommer med dårlige og dumme unnskyldninger på hvorfor de ikke har gjort det de sa de skulle gjøre. Men alikevel tar seg friheten å klage på folks treighet, kun kort tid etterpå.

Det siste nye innen den norske bloggverden, er nordstafett, det går kort å godt ut på at en person skriver et blogg innlegg å bestemmer hva neste på lista skal skrive om, så har den neste på lista tre dager på seg til å gjøre ferdig et innlegg på det emnet. Jeg syntes det virket morsomt, men nå begynner jeg å få litt kalde føtter.

Jeg begynner å få litt “stiloppgavefølelse”, noe jeg strengt tatt ikke har hatt siden ungdomskolen, og jeg ikke si jeg har savnet det. Spesielt når jeg leser emnene de to første har fått, og hvilket emne Knut Stian har gitt neste “offer” i stafetten.

Hvilket emne vil jeg få? Vil jeg klare å fullføre det?