Ikke ta det ille opp


Det er noe jeg lurer på, og nå må du ikke ta det ille opp, eller bli lei deg fordi jeg spør. Det er ikke vondt ment, men jeg lurer altså på hvor dårlig ser du egentlig?

Slike regler har jeg hørt mange ganger, og jeg veit godt hva folk skal spørre om allerede før de kommer til første komma. Ja jeg kjenner igjen den noe usikre måten å starte spørsmålet på og med alt for mange utalelser om at jeg ikke må ta det ille opp. Så kommer spørsmålet, om hvor dårlig jeg ser.

Jeg skjønner godt at folk spørr, og det er ikke noe galt i jeg foretrekker langt heller at folk spør enn at de går rundt og lurer. I og for seg har jeg ikke noe i mot starten på spørsmålet heller altså hvor folk sier jeg ikek må ta det ille opp. Men jeg synes alltid der er litt morsomt, og jeg prøver å telle hvor mange ting de sier om det før spørsmålet kommer.

Jeg er født synshemmet, jeg har altså levd som svaksynt i snart 23 år det er helt naturlig for meg å være svaksynt. At folk lurer på hvordan synet mitt er, er en del av «pakken» slik er det bare. Og jeg har ikke tatt meg nær av spørsmålet noensinne.

Men selvfølgelig det kommer jo litt ann på hvordan og når folk spørr. Men så lenge folk spørr på en skikkelig måte og ikke kommer med spørsmålet på et totalt upassende tidspunkt så svarer jeg så godt jeg kan

Det er nemmelig ikke så veldig lett å svare godt på det spørsmålet, jeg kan selvfølgelig pugge legeatesten fra øyelegen min, men den er så full av latinske gloser og lege forkortelser at folk flest vil ikke skjønne hva jeg sier. Sammtidig kan jeg ikke fortelle hvordan jeg ser i forhold til andre, siden jeg aldri har opplevd å se «bra». Jeg kan si at jeg ser 15% altså at det du kan lese på 100 meter må jeg ha på 15. Men det er en sannhet med modifikasjoner, det kommer veldig ann på lysforhold og kontraster. Jeg kan fortelle om jeg ser ansiktsutrykk på noen av de tilstedeværende, men hva sier det egentlig? Men som oftest tar jeg opp et eller annet med tekst, og holder det på en armlengdesavstand, før jeg flytter nærmere og nærmere øynene mine til jeg ser å lese det.

Men det sier bare om hvordan leseferdighetene mine er med den teksten på den bakgrunnen i de lysforholdene, de sier ingenting om hvordan det er å spasere rundt om i Oslos gater.


Så altså det er ikke mulig å forklare hvordan synet mitt er, det avhenger av mye og hva jeg skal gjøre. Men spør gjerne og jeg skal svare så godt jeg kan. Og jeg tar det ikke ille opp.

3 kommentarer »

  1. Androida Said,

    juli 8, 2006 @ 06:07

    Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg f?r dette sp?rsm?let i form av et slags utrop i det jeg glemmer meg og leser p? noe i det andre er i n?rheten; “J?ss ser du d?rlig eller?!”
    Duh! ?penbart. Jeg holder ting oppi ?ynene for moroskyld..

    Jeg kjente en blind jente hvor eneste sp?rsm?let hun fikk p? skoleg?rden gjennom alle ?r var:
    “Hvordan er det ? v?re blind?”
    Javel, hvordan er det ? se?

    Med et handicap blir man oftere konfrontert med menneskers manglende sosiale antenner.

  2. Andreas Said,

    juli 8, 2006 @ 09:52

    He he, jo den er ogs? typisk, spesielt p? busser, t-baner og slikt :)

    Det skal jeg kansje skrive om senere, dette var mer med tanke p? folk som veit om synet mitt fra f?r…

  3. Knut Stian Olsen Said,

    juli 9, 2006 @ 23:49

    Veldig bra innlegg Andreas. Hvis jeg m?ter deg “in person” en gang s? lover jeg ? ikke stille sp?rsm?let med “n? m? du ikke ta det ille opp”

    Jeg merker det p? meg selv innimellom, n?r jeg m?ter mennesker med et eller annet handikap, at det er vanskelig ? oppf?re meg p? samme m?te mot dem med som mot dem uten handikap.

    Idiotisk? Ja selvsagt. Derfor pr?ver jeg ? v?re naturlig uansett, og det g?r bedre og bedre…

    :O)

RSS feed for comments on this post · Tilbakesporings-URI

Leave a Comment